For 2009 har vi plukket ut følgende: Fritt etter Jacques Brel:  Det finnes to typer mennesker, de som står stille og de som beveger seg, og jeg er på havet. Dermed står vi stille og fast som sjøfolk, men skipet ruller med ytre krefter. Finanskrisen kom.
For 2010 har vi valgt et sitat fra Mark Twain: Det er to ting som kan ødelegge et menneske, det ene er utdannelse og det andre er såpe. Vi dusjer og vasker oss til alergi og utdanner oss til arbeidsløshet.
For 2011 er året som er vrient å karaktrisere. Så vi velger: Tro, håp og kjærlighet, men størst av alt er kjærligheten. Det er velbrukt, brukes som floskel, men er det egentlig en liten revolusjon? Terroren 22.07-11 skjedde 6 mnd  etter.                  For 2012 er valgt for Norge: Mulighetens år. Brett opp ermene og jobb! Kundeservice betyr at kunden yter service! Kanskje det er grådigheten som gjør at vi mistet det meste av jobber i Norge? Men det kan vi gjøre noe med, sammen.
                         ----------------------------------------------------------------------------------------------------

VT og Bics på internett er nå snart en av de få norske "gamle " medier.

Og her er månedens bilde: Torbado i anmars i Telemark/Vestfold 07.05.12:

Dette Norge vil jeg bo i

Rosetreffet på Youngstorvet 26.04.2012 med 40.000 mennesker som sang "barn av regnbuen" og masjerte til Tinghuset og la ned blomster, er enestående.

Anderledeslandet Norger er en slags blanding av naive fremtidsønsker og gammeldags museums bilder med kraftige krav til felles loyalitet, hevder vi i VT med basis også i en tysk bok, der forfatteren gift og skilt norsk prensenterer Norge og går litt andre veier, men ikke så veldig langt fra VTs synspunkt gjennom mange år. Boken ble nylg presentert i Morgenbladet, nå på norsk

Men så kommer virkeligheten. Man håndhilser i retten på en morder som skulle vært innelåst i skuddsikkert og rømmningsikkert glass. Man referere alle hans synspunkter, men når han skal fortelle hvorfor han vil hugge hodet av Gro Harlem Brundtland, så dropper de det for almenheten. Det er for sterk kost. Virkeligheten er derfor at man skal beskytte det bestående, oppføre seg pent, mens de man snakker med ellers som ikke kommer i verdenspressen blir elendig behandlet avhengig av hvem du er, hvilke kontakter du har etc.

Side om side med Ibsenkvartalet ligger Tinghuset og innenfor mørke vinduer er det rettssak. På bakken under står pressen og det er en seri tildekkede sikkerhetsrom får å sjekke alle som går inn og ut. I sidegaten er internasjonal presse samlet.

Det er altså et stammesamfunn vi er vitne til, der en er falt utenfor, mener han ikke kan si det han vil, og samler agresjonen og går amok i dette spesielle og forferdelige tilfelle. Forskjellen er at denne personen mister grepet om virkeligheten i to stadier, først når han skriver og snakker som vist i senere utgitte manus, så når han tar opp skytevåpen eller begynner en bombestrategi og så utfører denne. Det er ikke politisk kamp eller virke. Det er galskap.

Spøsmålet er dermed når han lærte seg at han ikke hadde noen verdi? Han hevder det var som 15 åring rundt OL, på Lillehammer.

Og man kan spørre seg om de partiene som lever i demokratiet tør ta han inn før det smeller, slik at han kan få fremme sine synspunkter og for tilstrekkelige motargumenter. Og at han kan diskuteres med de mange som hevder de overvåker nettet og han på forhånd.

Tar du kontakt med en slik, som VT gjorde fordi han var forferdelig, men misforstått og mange kjente andre sider ved han,(fordi om han straffes, må han også kunne bli ferdig og gå videre) så er det farlig. Du kan risikere å bli stemplet som en fiende av staten om noe skjer om du da ikke allierer deg med røde kors, bymisjonen eller har en sjef som kan gå god for deg. Vi snakker altså om terroristen er gal når han skyter, eller om han er gal i synspunktene, eller begge. Så er spørsmålet om han går alene i sin forskrudde virkelighet for lenge eller ikke er istand til å motta andres synspunkter.

Nina W. har en kronikk i Aftenposten 27/4 om "Djevelen og Jomfruen" Et jomfruelig Norge der mange av de som faktisk satte livet i fare, og reddet de som svømte vekk fra Utøya, kom fra Tyskland eller fra Tsjetsjenia og var på ferie på en campingplass på land mens norsk politi stod i buskene og turde ikke engang lande på stranda, men kjørte lang vekk og prøvet seg i en alt for liten båt og der sikkerheten på regjeringsbygget var slik at bombebilen ikke alene stod i gaten, men parkerte rett inne ved regjeringsbygget (siste hentet av VT fra rettssaken)

Norge må internasjonaliseres, og det er det egentlig invandrerdebatten viser. Men så er det hastigheten da.... Og spørsmålet om integrering.

Og vil vi egentlig det de av oss som har priviligier, og privilegier til hvilken pris? 

Under er de vonde mennesker, og det er mange, de som bruker slike tema og hevder du er en fiende av staten for å få gjenlyd og støtte om de ønsker å tyne deg, ønsker å svindle deg eller ønsker å ta noe fra deg.

Miljøet under denne jomfruhinnen er steinhardt, rått og umenneskelig om noen privat eller i staten  føler lyst til å ta deg. Og sier du dette, så vil noe komme etter deg.

Skolen skifter Fokus

 

(Opphavsmann eller -kvinne for denne er ukjent)

Faget psykiatri og samfunnets ønske om å kalle folk gale eller unormale for å beskytte sitt norske verdensbilde, er i sterkt konflikt. Når så verdensbilde er feil helt fra starten av kommer en terrorist og mener man skal høre på fordi Norge trenger å endre sitt verdenbilde, men da har man misforstått dobbelt. Man skal hverken høre på han og den ondskap han står for i gjerning og handling, eller definere han vekk fra straff og inn på galehus. Trenger han behandling gi han det, etter sont straff, eller straff han etter behandling. En kriminell er en kriminell. Det er det ikke psykiatriens jobb å vurdere like lite som det før var psykologens jobb å dømme i barnefordelingssaker eller ved seksuelle overgrep eller at de skal kunne frigi vedkommende.

Pyskiatrien skal sette diagnoser for å kunne behandle, hjelpe, assistere, ikke dømme.

En diagnose er et hjelpemiddel, ikke en dom.

hva med skolen, jo den er en dommer på sitt vis, men innen visse rammer. og disse rammene er idag utvidet fra fag til hele eleven.

Er det da plass til eleven og blir eleven da sett? Eller ser man kun skolen og dermed staten?

 

Gratulerer Porsgrunn

Dere har nå fått en ny Thaikiosk "Thai Dee"

Kisokdriften er fra 2003 i Porsgrunn med opplæring av thiamat. Det har vært salg til Teater Ibsen, til den stpore oppsettningen av Peer Gynt, selskap for skuespillere på Gjerpen menighetshus og i Herøyahuset. I Porsgrunn er det mat til Grenland Friteater, grilling for publikun på Rådhusplassen og i Minneparken. Det har vært mat på "Sandøya Live" - et flott arrangement for alle på og som kommer til Sandøya i slutten av august

Vi har levert til thaibryllup og ris til kinesiske gjester i byen- forteller Malee Zerirat, byens thai kokk.

Egil forteller om drift tidligere gjennom Risør Kurs og Konferansesenter fra 1996 og før det, for jubileum, seminarer, selskap og festivaler med og uten alkoholbevilgning i Risør, Porsgrunn, Asker, Trondheim og Bergen.

   Nå er det en egen kiosk, godkjent og bygget og drevet.

Fikset, ombygget og med nye tekniske innretninger.

I sommer vil den bli prøvet ut på PIT. Teaterfestivalen i Porsgrunn.

De ler litt disse to og forteller om kun tre klager gjennom alle disse årene,

- en ville ha kjøttet grillet ordentlig da det områder på kjøttet uten saus, og før det var svart der, var det ikke grillet

- en ville ha andre typer pølser, for man prøvet en mer krydret variant

- en vile ha thaimat i Thailand for det smakte så godt, men her i Norge ville han ha pølse med lompe.

Alle tre fikk selvfølgelig det de ville.

 

 

Her er et av Bics bildene fra sommeren 2011 som endte i Porsgrunn Dagblad (PD). Grilling av satay på Rådhusplassen i Porsgrunn!

 

Her er Malees kiosk i full aktivitet under Porsgrunn teaterfestival og senere Sandøya Live. På bilde er VM i sykling som gikk samtidig med Teaterfestivalen og rett ved siden av var matmarkedet med internasjonale boder og Egil som grillet satay.

Lav Karbo-diskusjonen i Norge

Årets bok 2012?

Slike kan vi leve lettere og bli lettere og finne en vei ut av lav-karbo kaoset:

 

Bics nye bok om riktig bruk av mat, kommer som ebok i 2012. Her er papirutgaven. Vi tar del i lavkarbodiskusjonen veiledet av en ekspert og viser at ekstreme karbo, eller lavkarbo, er ut. Det er balansen som teller.

Balansen er å leve lettere, og det å bruke riktig mosjon og riktig mat.

 

Vi gratulerer Jan Aaseth

Årets Bok 2011

Skandinavias svar på John Steinbeck?

Boken er en vandring fra Stockholm, via Canada, og Syria og tilbake. Du treffer mange mennesker av forskjellige type og lever med hovedpersonen og Kungen på reisen.

Bok anmeldelse i VT av "Kungen og Jag". VT gratulerer: Kungen och Jag" er poeten PapaFahrs siste litterære krumspring, et knippe røverhistorier - fiskeskrøner oppriktig talt - som vil utvide og ytterlig forvirre ditt syn på det svenske kongehuset, om det ikke var forvirrende nok fra før…Bokens hovedperson er poet, han bedriver poesi. Ikke at det nødvendigvis diktes så mye, det er mere en måte å være i verden på, en verdenen hvor bare poesien og den frie fantasien forekommer som virkelig fri - Alt annet er et produkt av en euforisk poets blikk, simpelthen et dikt, ment å antyde heller enn å beskrive. Dette betyr ikke at "Kungen och jag" er særlig poetisk i formen; opprettelsen av den verden boka portretterer er poetisk, gjengivelsen prosaisk. Den er heller ikke naturalistisk, snarere anarkistisk: Hovedpersonene er pragmatiske, de forholder seg ikke passive til verden, de snuser rundt, stanger imot, sniker og lister seg forbi for ikke å vekke, åler, dukker under, vrir og vender på og lar ikke verden bare være men beveger seg i den (De lar seg ikke kue, sulter ikke i hjel forran brødboksen, men forsyner seg) Det er det eneste de kan… Noe annet lar seg ikke gjøre… Det er strengt forbudt…

PapaFahrs verden er uforutsigbar. Samtidig er den rigid og regelstyrt (det forekommer intet mindre enn sjuogtyve forskjellige absolutte forbud i løpet av boka - røykeloven ikke medregnet). Slik gjør den seg hele tiden gjeldende, påtrengende, alltid tilstedeværende. "Tydeligen tycker inte hellre kameler om poeter", ei heller kanadiske tollere eller trøndere… Det er en fiendtlig verden, og poeten er en tåpelig unnskyldning for en fredløs, som ikke engang klarer ta seg bra ut i cowboyutstyr (et av de fremste symboluttrykk for den ensomme, den fremmede) - Han har det med å falle av hesten, og gjøres forlegen for sitt røde dameundertøy…- Den utstøtte, alienerte… Kanskje vandrer PapaFahr her langs godt opptråkkede stier… Men "Kungen och jag" henfaller ikke til sentimentalitet og selvforherligende nostalgi . I den grad denne boken handler om poesi, er det gjennom kunstnerens frie utfoldelse, ikke ved patetiske apeller til noen transcendert størrelse. Det samme gjelder dens samfunnskritikk, den skandinaviske angsten: Det var ganska skönt at upptäcka at Syrien er ganska så likt Norge och Sverige, mitt dåliga samvete för alla mina fula uvanor började komma tilbaka, precis som de gör hemma. […] ingenting var tillåtet och var det tillåtet så borde man ha dåligt samvete

PapaFahr er i kungen och jag mer en Nyquist enn en Jæger, mer drømmer enn agitator, mer humorist og historieforteller enn poet. Han er faktisk morsom, nesten barnlig, leken og uten andre hemninger enn sitt eget forgodtbefinnende, sin egen konsentrasjonsevne (eller manglende sådan). Han spretter som en hare, og den fortvilede verden med sine sjelløse, grå, utsultede og depriverte innvånere forlates rundt hjørnet, forbigås, glemmes og erstattes av nye som igjen forkastes i en evig pågående (boken har like lite en slutt som den har en begynnelse…) prosess, hvor bare noen få priviligerte får henge med - poesien, jazzen, fisketurene og de nære relasjoner, det som er verdt å holde fast på, klamre seg til og ta med seg…

Nils Todal

 

---------------------------------

Årets Bok 20009

Boken finner du på bics boksider og kan bestilles ved bestilling@bics.no Den inneholder artikler fra bl.a. Magne Fjeld, Terje Aven UIS, Jan Hovden NTNU, Jan-Henrik Christiansen og Egil Borse-Svensen foruten masse stoff fra medlemmer og fra sikkerhetsforskning. Det er også en oversikt som viser hva foreningen har gjort i 30 år.
Imponerende.
"En Bragd".

I lyset av oljekatastrofen i Mexikogulfen og askeskyene fra Island over Europa er boken mer aktuell enn noen kunne tenke seg da den ble skrevet og treffer akkurat der forbedringer kan gjøres. Vi gratulerer.
 
Fra boka nevnes alle de ulykkene som er dokumentert med forbedringer i samfunnet og alle de initiativ som er tatt og blir tatt for å bedre sikkerheten. Fra miljødebatten vises til avslag om forskning på data og miljø-konsekvensanalyser, der man idag ikke har en database for natturulykker i Norge og ingen verktøy som vitenskapelig kan lage korrekte scanario for årene som kommer.
Dette ansees av norske forskningsmyndigheter å ligge utenfor norsk forskning slik tidligere menns likestilling var på 80/90-tallet og gasseksplosjoner var på 70/80 tallet. begge tema som Bics hare ligget i forkant med å prioritere. Nevnes bør også utredningen om bredere havariundersøkelser og samling av transportsikkerhet som TSF har ønsket. 

Boka beskriver moderne risikoanalyse, seminarer og forskning innen sikkerhet der staten og private ligger langt etter og pressen i Norge skriver om ulykker, men ikke om faget og rammevilkårne for å kunne bedre sikkerheten og miljøet. Det finner du i boka. 

Se nøye på Bics bok om Hulda Garborg.
Kjenner du igjen mannen på bilde på baksiden?
Jo, det er en staut Fridtjof Nansen.
Omkranset av en beskjeden Hulda i designerklær og hele hennes beskjeden norske danselag i bunader og hodet på skakke.
Det er bare en jente som kunne strukturere et slikt bilde,
for hun var jo ikke akkurat beskjeden i sine og mannens målsetninger om nynorsk og Det Norske Teater med 10-15000 i gatene når de startet med protester og støtteerklæringer og kamp i salen i 1913!  
Minner dette om Maria Amelie saken 100 år etter i Nansenåret 2011?
Merk også at Aftenpostens kulturmedarbeider Skree, har mottatt boken, ikke anmeldt den i Aftenposten men bruker den som grunnlag for egen bok der hun priser i samtale etterpå enkelte sider ved nettopp denne boken. Hun får altså offentlig og privat støtte til en bok hun skriver på basis av bl.a. denne boken som ikke fikk noe støtte. Da er det fantastisk at vi nettopp utgir denne og viser at kulturNorge er mer enn satsstøtte..



Erstatning til barn med kun en foreldre!

Et av Bics og VTs generelle satsingsområder er å kjempe for at barn som mister en av sine foreldre, får erstatning. Kanskje var slutten av 80 årene og begynnelsen av 90 årende tiden er de fleste menneskerettsbrudd i Norge etter annen verdenskrig skjedde. Tusenvis av barn mistet en av foreldrene, mor eller far i kampen for visse kvinners krav om likestiling. Store demonstrasjoner når Thilandske kvinner kom til Norge, senere krav om at pakistanske og tyrkiske unge menn ikke skal få invandrer mulighet. På 90 tallet hanglet det med falkse incestkrav basert på pykologer og dommere uten sans for rell likestillig. Hele det økomoniske system var basert på at de som skiltes, skiltes fordi far var alkoholiker eller mor sprøyte gal. Advokaten tjente rått med penger. Gjernme far, fandt det da naturlig å stikke og ikke betale mer.
Skilsmissekrigen kaltes det. Barnekrigen med barnevernet som den store farlige etaten med gale forutsetninger, som da de i Satavnger tok barna fordi de som indiske foreldre spiste sittende på gulvet, eller sov med forledrene.
Så måtte de ut med millioner for feil barnevern og barnehjem helt fra etterkrigstiden og frem til skilmissekrigen. Nå er det skilsmissebarna som krever cash for ødelagt barndom, ødelagt av stat og dommere med helt feilaktig grunnsyn.
 
Bics utga to oversatte forskningsartikeler fra USA og Canada allerede på 90 tallet om den nye folkesykdommen fedre fikk, der de ble kuttet fra barna og fikk store og mektige psykologiske sår nettopp mot barn, mor og samfunn.
 Få forstod sykdommen, alle så resulatet og ingen koblet sårene til hendelsen og ofte bare styrket sykdommen til det ble katastrofe ved at dommere tok samværet og psykologer, sykehus og andre kastet de sårede ut på gaten uten hjelp. For spesielt menn skal greie seg alene!
I machosamfunnet!
Den andre forskningen var besteforeldrenes positive betydning der de så tvers igjennom de skilte og rett ned på barnet og barnets følelser og liv.
Før det trodde norske psykologer og andre at besteforeldre bare tok part i en skilsmisse og økte krigen, men det var fordi enkelte ville ha makt over foreldrene.
Bics betalte for Foreningen 2 Foreldres første offentlige kontor i Trondheim med stand og brosjyrer, som så ble til et kontor i Oslo. Sponset og drev de første kurs for bedre samliv ved skilsmisse og søkte om forskning, der myndighetnen i allefall ikke ville gi penger til de som var til dels for menns likestilling. F2F ble mer demokratisk.

Vi ønsker nå Statlig erstatning til de tusener av barn som led, og oppfordrer alle til å kjempe for saken. Husk at mange av fedre og mødre som mistet et barn, klarte ikke overgangen og døde eller ble meget hardt skadet uten at de fikk hjelp.
Fremdeles herjer endel psykologer ved å råde barna til ikke å oppsøke elller finne sine røtter. Disse er og blir kriminelle. Det finnes psykologer som beviselig drev en foreldre til selvmord, til mord og til elendighet og sykdom.

Derfor oppforderes Staten til å betale for de ugjerninger de selv var med å generalisere og helt åpenlyst støttet.
Vi fikk menneskerettigehter i Norsk lovverk i 1999 som vi underskrev i 1948. Dette alene forteller om at Staten begynte å forstå de ugjerninger som var begått rundt 1989/90 der Europa fjernet muren i Tyskland og krigen i Norge var på sitt høyeste, rent privat.

Historisk har Norge, i tre hundre år og så lenge vi har hatt kirkebøker (så det er ingen grunn til å tro at det ikke har vært siden tidenes morgen) oppnevt en verge i familien om en foreldre ble borte. På 80/90tallet snudde dette ved at Staten tok ansvaret for de få som mistet en foreldre og ikke hadde noen andre, og så utvidet dette til å gjelde alle. Ingen verge ved skilsmisse, ingen omsorg.
Barna ble 100% avhengig av en foreldre, en upersonlig stat med en sjekk en gang i måneden og en stefar eller stemor som skulle følge den ene foreldress krav mens den andre foreldre fremdeles levet i skjul og sykdom barnet ikke fikk se eller hjelpe.
Og psykologer og andre som faktisk tjente seg rike på at det hverken var en far eller en verge. For dem var den en økonomisk katastrofe om barna tok kontakt med egen familie.

Det var altså et paradigmeskifte som slo voldsomt ned på 30.000 barn lavt talt.

En sosial katastrofe i Norge, enorme brudd på menneskerettigheter der man trente barn til ikke å se sin far eller mor og dannet en virkelighet om at "sa samfunnet du var uønsket skulle du kastes ut i det ukjente" og barnet skulle iallefall ikke vise empati. Det var et sykdomstegn.
Tapet av en generasjons empati var kanskje det mest ødeleggende.
Det ser vi idag da alle skal som gamle på upersonlige sykehjem, uten familie. Og lever og de dør ensomme i fleng. Kanskje med en kald TV og PC om de klarer overgangen. Forholdet mellom barn og voksne og mellom voksne og mellom barn styres av så teknologi som kan overvåkes.
Det er neste steg som kom rett etter. Man forlangte som forbrukere et alternativ. En kald erstatning for personlig kontakt.
Så kommer kravet om at mellomtrinnet, statens rutiner og teknologien, skal utvikles til å ta et kjølig ansvar, egen beslutninger og frata den enkelte enda mer makt over eget liv. Det er skrevet lange og mange bøker om nettopp denne utviklingen vi nå er i.
Og det kan gjøres mye for å bedre på forholdet, om vi vil.

Ønskes det å gi bidrag til Bics forskning og VTs kampsaker, gi beskjed til sjefen@bics.no
eller gi bidrag til
Forskningsstiftelsen Bics, pb 41, 3901 Porsgrunn, kto 1620.15.48492, org nr. 977141532

Merk bidraget med tema du ønsker pengene brukt til.


http://www.bics.no
Copyright 2012, Forskningsstiftelsen Bics, 1.05.2012